Ensom

Ja jeg føler meg ensom midt blandt folk.Det er ingens feil,det er bare slik når man går og venter og venter og venter.
Vi har nå ventet siden november 2005 og må nok vente en stund til.Vi venter på familiegjenforening,ja det er steintøft å vente så lenge,men samtidig så visste vi at det kom til å ta så lang tid og gjerne lengre.
Men akkurat i dag 3 dager etter at jeg ramle og antakelig slo opp prolapsen har jeg veldig vondt og da kommer tankene sigende.
Så jeg føler meg ensom for jeg har så veldig lyst til å klemme og bare kose med min mann.Ja jeg kan reise til hans hejmsted og gjøre det,men jeg vil ha det hele tiden,hver natt ikke bare i en uke...

Og tanken kommer også på om han får komme nå som det er blitt vanskeligere enn før med udi.Udi kaster ut folk fra Norge som har vært her i over 10 år.Med begrunnelser som at de ikke var reelle flyktninger da de kom for mange år siden,eller at de har giftet seg med den "intensjon" for å bli i landet...??
Jaja skjønn det den som kan jeg kan iallefall ikke.Men jeg tror det er store muligheer for at vi kommer til å flytte sammen i hans land siden det er blitt mye bedre økonomisk nå i forhold til før.

Inshallah så vil tiden vise hva som er riktig for oss en gang i framtiden.